Alle innlegg i kategorien ‘Livet’ Category

Flytting og lydbøker

8:41 fredag 17. februar 2012

Jeg har brukt den siste måneden på å flytte. Det vil si at jeg først har pakket ned alt jeg eier, så flyttet det fra en leilighet til en annen, så forsøkt å pakke det opp igjen. Samtidig har vi malt, lagt nytt gulv, hatt besøk av elektriker, kjøpt nye møbler som fortsatt er pakket i esker og så videre.

Blogging og lesing har altså kommet i bakleksa. Det har heller ikke hjulpet at fysioterapauten har bedt meg teste å ikke lese bøker på en stund for å se om armproblemene mine blir bedre av det (så langt ser det ikke ut til å ha noen effekt).

Allikevel har det blitt tid til noen lydbøker, noe jeg ikke har brukt så mye av tidligere. Det har vært fint å ha noe å høre på mens jeg har pakket ut av esker, skrudd sammen hyller, ryddet inn i kjøkkenskaper og alt annet som hører med i en flytteprosess. Det er også veldig greit med lydbøker til og fra jobb, tidligere var det kun hvis det var sitteplass på t-banen at jeg kunne lese – og den tok bare en tredjedel av reisetiden.

Jeg har altså en backlog på et par bøker å blogge om, men først må vi komme skikkelig i orden. Flyttingen har i alle fall gjort at jeg har funnet igen en del bøker jeg har kjøpt men ikke fått lest.

FacebookTwitterWordPressShare

Mitt liv med Knutsen og Ludvigsen

0:12 fredag 23. april 2010

Jeg vet at jeg lovte å skrive ett innlegg om GoOpen, men siden jeg lever i bolker ble det ganske så overskygget av nyheten om Gustav Lorentzens død i går kveld. Når en av barndomsheltene dine dør mister du liksom den positiviteten du hadde.

Blogginnlegg blir det allikevel. Barndomshelten fortjener det.

Mitt liv med Knutsen og Ludvigsen begynte da jeg var veldig liten. Faktisk så liten at jeg ikke har et eneste minne av det, slik at jeg må belage meg på hva jeg har blitt fortalt av generasjonen over meg. Sikkert er det at jeg (i likhet med ganske mange andre barn – vil jeg tro) kunne alle sangene på rams. Sikkert er det også at duoen opptrådte i Hokksund og at min stefar tok meg med dit. Han har fortsatt moro av historien om da de endelig kom på scenen: Lille meg ble satt på skuldrene for å se bedre, men hadde vært oppspilt hele dagen med tanke på den forestående begivenheten, og ble veldig stille. Jeg sovnet.

Mine egne minner fra konserten er ufattelig vage, det samme kan ikke sies om sangtekstene. De har jeg kunnet i alle år. Riktignok har jeg en tendens til å huske sangtekster for alt jeg hører (til venner og bekjentes store forlystelse rundt leirbål og i andre sammenhenger), men her snakker vi altså snart 30 år med den samme informasjon i hodet. Det eneste andre jeg har kunnet like lenge er sannsynligvis det grunnleggende språket, men jeg lærte alle sangene før jeg i det hele tatt kunne snakke rent, og jeg lærte ikke å lese før jeg var 5.

LP-platene jeg eide (Fiskepudding! Lakrisbåter!, Juba Juba, Ludvigsens Hostesaft) har jeg fortsatt i stua – og jeg har ikke engang en platespiller for tiden. Omslagene på de to første bærer preg av den store bruken, og papiret med sangtekster (for ikke å snakke om de fabelaktige historiene som binder alle sangene sammen) faller nesten fra hverandre. I følge mamma kunne jeg plasseres med høretelefoner og være helt tapt for omverdenen i timesvis, det eneste jeg krevde var at noen snudde plata (og at jeg fikk fortsette å høre på). Slå den, Teletubbies!

Et eller annet sted i boden har jeg en minnebok fra 3. klasse. Boka er som de pleier å være, et skjema alle vennene dine (les: alle i klassen, om de nå er venner eller ei) fyller ut, og hvor du selv fyller ut det samme skjemaet først. Det er morsom lesing nå for tiden. Alle liker å lese Gulltopp-bøkene (utenom meg, som leser litt mer avanserte bøker), alle hater matte (utenom meg, som har det som yndligsfag) og alle har Return som yndlingsgruppe. Utenom meg, som fortsatt elsker Knutsen og Ludvigsen. Det var ikke før jeg ble nærmere 13 at duoen til sist ble byttet ut (med Guns n’ Roses). Allikevel fortsatte jeg å spille platene jevnlig – og sluttet vel ikke med det før jeg sluttet å eie en platespiller.

Så hva er den beste plata? Eller den beste sangen for den saks skyld? Selv vil jeg hevde at Fiskepudding! Lakrisbåter leverer plata, og den beste sangen kan nok også finnes her. Hva «Ingenting så spennende som det» gjorde på «Knutsen og Ludvigsens verste» skjønner jeg virkelig ikke. Linjen «Store dyret velter hyller!» står for meg som essensen av det som gjorde Knutsen og Ludvigsen så bra – humor og kreativ bruk av språkelementer (blandet med lydeffekter og solide melodier). «Sov godt» og «Dinosauren og Månen» seiler også opp som favoritter hos meg, sammen med «Eventyret om en melodi». Muligens ikke de mest tradisjonelle valgene, men som minneboken fra 3. klasse viser; jeg har aldri vært tradisjonell.

De siste årene har jeg ofte tatt meg selv i å lure på om Knutsen og Ludvigsen ville slått igjennom i dag – eller om de ville ha blitt sensurert. Fjerning av ord og viser hos Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner setter vanligvis fart i tankegangen. For i dagens overbeskyttende samfunn, hvor lang tid ville en cd hvor man snakker om hvor morsomt det er å løpe på togskinner holde? Og ikke nok med det, Knutsen og Ludvigsen setter seg opp mot politiet, rapper bulldozere og bruker dem som badekar, kjører tog med barnebilett fordi de ikke har råd til voksenbilett og kaprer trikken – på en eneste plate!

Heldigvis ble jeg aldri like umoralsk. Allikevel har jeg lært noe av Knutsen og Ludvigsen. «Jeg gråter når jeg vil». Og i går kveld kom faktisk noen stille tårer. Det hadde jeg ikke ventet. Men igjen; barndomshelten fortjener det.

FacebookTwitterWordPressShare

Ta livet en bolk av gangen

21:48 tirsdag 20. april 2010

Som jeg tidligere har skrevet er jeg både spontan og utålmodig. En dårlig kombinasjon, i mange sammenhenger, men det hender det kommer noen morsomme bivirkninger av denne blandingen også. En av de morsomste (om ikke av de særeste) bivirkningene er min store tendens til å leve livet i bolker. Hva jeg mener med det? Jo jeg mener at hver gang det skjer noe i livet mitt, om jeg f.eks er tilstede på et arrangement, finner en ny bok-serie jeg liker, oppdager en ny sak jeg brenner for, møter en ny og interessant person eller hva det måtte være, så går jeg 100% opp i den saken i noen dager – og så finner jeg en annen bolk og gjør det samme der. Siden det tydeligvis er en mettelsesfaktor på hvor mye jeg klarer å interessere meg for i det store og det hele går disse tingene gjerne litt på rundgang – men altså på rundgang som i «en uke til den saken, en uke til den saken». Merk at når jeg sier 100% opp i den saken, så mener jeg det. Det blir en fanatisk, febrilsk og noe hektisk aktivitet. Det kan bli for mye selv for meg selv i lengden. Heldigvis har jeg lært å skåne mennesker jeg kjenner i en mye større grad ettersom årene har gått.

Selv om jeg bruker en uke her og og en uke der i forklaringen er tidsintervallene for når jeg bytter fra en bolk til en annen veldig vilkårlige. Etter Breakpoint, for eksempel, gikk det  halvannen uke før jeg igjen interesserte meg nevneverdig for noe annet enn demoscenen, sosial kontakt med demoscenere og alt som ellers hører med (med et lite unntak for StoppDLD-demonstrasjonen, som sånn sett kom på et veldig dårlig strategisk tidspunkt). Helgen som gikk brukte jeg derimot på å gå helt inn for å endelig komme meg igjennom DS-spillet «Dragon Quest V: Hand of the Heavenly Bride» og dermed var den fanatiske demoscene-interessen over for denne gang.

Denne uken har begynt med at jeg har tilbrakt to dager på GoOpen – og dermed virker det som om neste bolk i livet mitt kommer til å være FriProg, sosiale medier – og kontakt med mennesker som har med disse tingene å gjøre. Dette blogginnlegget er en tydelig indikasjon på det – og jeg kan vedde mye på at det kommer en oppsummering av GoOpen for min del i morgen, når jeg har fått samlet tankene litt. Aktiviteten min på Twitter kommer nok også til å gå opp, den går nemlig veldig i bølger.

FacebookTwitterWordPressShare

Umotivert

20:40 fredag 9. april 2010

Jeg innrømmet gladelig at det er lenge siden jeg har skrevet noe, igjen. Jeg trodde at flyttingen ville gi meg mer tid til å bable i vei på internett, men den gang ei. Det riktige er nok å si at når jeg endelig hadde tid til å skrive hadde jeg ingenting å skrive om. Det vil si, ingen motivasjon og inspirasjon.

Det hender faktisk ganske ofte at motivasjonen svikter. Jeg har ideer og lyst til å gjøre en hel masse ting, men det er sjelden noe av det skjer. Sammen med en ganske stor dose spontanitet er dette drepende for en stor del av produktiviteten min, for ikke å snakke om langtidsprosjekter. Sagt på en annen måte: ting må skje med det samme jeg kommer på dem, ellers blir det som oftest ikke til noe. Dette blir litt slitsomt i lengden, og det hender jeg ender opp med bare å gi blaffen i å forsøke – for heller å konsentrere meg om bøker, tv-serier eller annen tidtrøyte. Hvis jeg skal samarbeide med andre som er litt mer laidback enn meg selv er det enda verre. Det mest prominente eksemplet på dette er demoscenen. Det er nesten flaut å ha vært del av en subkultur i 15 år, mens man fortsatt ikke har de nødvendige ferdighetene i noe av det man gjør – rett og slett fordi det tar altfor lang tid å lære seg det i forhold til konsentrasjonsnivå.

Med andre ord: jeg tar gjerne imot tips om hvordan man motiverer seg selv til å gjøre ting over lengre tid. Jeg har selvsagt forsøkt å lete selv, men har ikke funnet noe av verdi. Jeg skal i alle fall forsøke hardere i tiden fremover. Jeg har nemlig funnet ut at for å ta videre utdannelse er jeg nødt til å lese meg opp i matte, som jeg ikke har brukt siden jeg gikk ut av videregående for 9 år siden. Det blir hardt å holde motivasjonen oppe over en periode på 9 måneder. Lykke til til meg.

FacebookTwitterWordPressShare

Jeg flytter

18:09 lørdag 23. januar 2010

De første ukene i det nye året har igjen vært travle og hektiske. Jobben og pendlingen tar omtrent 11 timer daglig, på en god dag. Legger man til at NSB har store problemer blir det reelle tallet rundt 12. Resten av timene i døgnet må fordeles på søvn, matinntak, hygiene og sosiale hendelser. Det fungerer, på et vis, men det er ikke optimalt. Som oftest blir det til at jeg kommer hjem rundt kl 21, sovner 21:30 og står opp igjen kl 5.

Rett skal være rett. Jeg har kommet meg på teater, vært på FriBit-møter, hatt gjesteopptreden på NRK, sneket meg med på juletrefest på jobben, avholdt demoøl og hengt på tannlegekontorer. I tillegg spiller jeg innebandy med jobben hver tirsdag. Jeg får altså gjort en del ting, men slitsomt er det – jeg sitter aldri stille og bare slapper av. Derfor har jeg nå bestemt meg for å flytte til Oslo. Den siste uken har altså blitt enda mer hektisk, i og med at jeg har vært på en del visninger. Heldigvis hadde jeg flaks nok både til å finne en leilighet jeg likte og å bli godtatt som leietaker av eieren. Det gjenstår å skrive en kontrakt og å få over tingene mine, deretter blir jeg en stolt beboer av hovedstaden.

Prosessen med å finne en leilighet var ganske spennende. Jeg merket fort at fokuset mitt har flyttet seg og at ting som var viktige sist jeg bodde i Oslo ikke var like viktige nå. Sist var nærhet til sentrumskjernen det viktigste for min del, denne gangen var det til slutt nærhet til skog og natur som ble det utslagsgivende. Jeg har begynt å tenke over ting som skapplass, uteplass, hvorvidt naboene er stille og rolige og hvor lang tid det tar til jobben. Voksen, altså.

Forhåpentligvis får jeg mye mer tid til rådighet etter flyttingen. Jeg henger en del etter med ting jeg skal gjøre, spesielt for FriBit. Trening ligger også høyt på lista over ting jeg vil gjøre mer av. Joggingen på lørdager og innebandyen på tirsdager er egentlig ikke nok. Å bo i byen gjør at jeg ikke blir like avhenging av timeplanen til NSB, og det bør kunne utnyttes til å optimalisere tidsbruken bedre. Sist men ikke minst håper jeg å få i gang noe mer brettspilling, det er nok den tingen som har havnet desidert nederst på alle prioriteringslister.

I dag har jeg kjøpt mikrobølgeovn og sett meg ut en tv jeg har lyst på. Foruten strykejern har jeg alt annet jeg trenger stående på et lager i Oslo. Det har stått der et år, og jeg gleder meg til å ta det frem igjen. Spesielt eskene med bøker kommer til å bli spennende, jeg vet jeg har en del interessante bøker jeg ikke har rukket å lese og sikkert har glemt at jeg har. Med andre ord ser jeg frem til mange koselige stunder fremover. Kanskje får jeg tid til å blogge om dem også?

FacebookTwitterWordPressShare