Alle innlegg i kategorien ‘Tanker’ Category

Om lesebrett og magnetkort

9:47 søndag 20. november 2011

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. Det blir liksom aldri tid til å blogge. Allikevel har jeg lekt en stund med tanken på å gjøre om bloggen til en bokblogg, da jeg ser for meg at det vil være lettere å skrive litt om bøkene jeg leser.

Med det i tankene er det morsomt at det som endelig får meg til å skrive et blogginnlegg har med bøker å gjøre. Jeg har nemlig kommet til et punkt hvor Twitter gir for lite spillerom til å sette ord på tankene mine. Frustrasjonen om ikke å kunne forklare seg skikkelig gir tydeligvis energi nok til å komme over bloggpausen.

Så til selve saken. Kanskje ulikt mange andre leser jeg Twitter i store bolker (igjen har det med tid å gjøre, jeg bruker tiden min på andre ting). Det går gjerne en dag eller to mellom hver gang jeg sjekker. I går morges var en sånn stund. Over 200 updates ventet på meg, og jeg skred til verket. Fort oppdaget jeg at det var noe jeg hadde misset. Twitter flommet over med #magnetkort. Jeg skjønte fort at dette hadde noe med Norli å gjøre og leste litt videre. Jeg leste også Martin Bekkelunds innlegg om saken.

(mer…)

FacebookTwitterWordPressShare

Mitt liv med Knutsen og Ludvigsen

0:12 fredag 23. april 2010

Jeg vet at jeg lovte å skrive ett innlegg om GoOpen, men siden jeg lever i bolker ble det ganske så overskygget av nyheten om Gustav Lorentzens død i går kveld. Når en av barndomsheltene dine dør mister du liksom den positiviteten du hadde.

Blogginnlegg blir det allikevel. Barndomshelten fortjener det.

Mitt liv med Knutsen og Ludvigsen begynte da jeg var veldig liten. Faktisk så liten at jeg ikke har et eneste minne av det, slik at jeg må belage meg på hva jeg har blitt fortalt av generasjonen over meg. Sikkert er det at jeg (i likhet med ganske mange andre barn – vil jeg tro) kunne alle sangene på rams. Sikkert er det også at duoen opptrådte i Hokksund og at min stefar tok meg med dit. Han har fortsatt moro av historien om da de endelig kom på scenen: Lille meg ble satt på skuldrene for å se bedre, men hadde vært oppspilt hele dagen med tanke på den forestående begivenheten, og ble veldig stille. Jeg sovnet.

Mine egne minner fra konserten er ufattelig vage, det samme kan ikke sies om sangtekstene. De har jeg kunnet i alle år. Riktignok har jeg en tendens til å huske sangtekster for alt jeg hører (til venner og bekjentes store forlystelse rundt leirbål og i andre sammenhenger), men her snakker vi altså snart 30 år med den samme informasjon i hodet. Det eneste andre jeg har kunnet like lenge er sannsynligvis det grunnleggende språket, men jeg lærte alle sangene før jeg i det hele tatt kunne snakke rent, og jeg lærte ikke å lese før jeg var 5.

LP-platene jeg eide (Fiskepudding! Lakrisbåter!, Juba Juba, Ludvigsens Hostesaft) har jeg fortsatt i stua – og jeg har ikke engang en platespiller for tiden. Omslagene på de to første bærer preg av den store bruken, og papiret med sangtekster (for ikke å snakke om de fabelaktige historiene som binder alle sangene sammen) faller nesten fra hverandre. I følge mamma kunne jeg plasseres med høretelefoner og være helt tapt for omverdenen i timesvis, det eneste jeg krevde var at noen snudde plata (og at jeg fikk fortsette å høre på). Slå den, Teletubbies!

Et eller annet sted i boden har jeg en minnebok fra 3. klasse. Boka er som de pleier å være, et skjema alle vennene dine (les: alle i klassen, om de nå er venner eller ei) fyller ut, og hvor du selv fyller ut det samme skjemaet først. Det er morsom lesing nå for tiden. Alle liker å lese Gulltopp-bøkene (utenom meg, som leser litt mer avanserte bøker), alle hater matte (utenom meg, som har det som yndligsfag) og alle har Return som yndlingsgruppe. Utenom meg, som fortsatt elsker Knutsen og Ludvigsen. Det var ikke før jeg ble nærmere 13 at duoen til sist ble byttet ut (med Guns n’ Roses). Allikevel fortsatte jeg å spille platene jevnlig – og sluttet vel ikke med det før jeg sluttet å eie en platespiller.

Så hva er den beste plata? Eller den beste sangen for den saks skyld? Selv vil jeg hevde at Fiskepudding! Lakrisbåter leverer plata, og den beste sangen kan nok også finnes her. Hva «Ingenting så spennende som det» gjorde på «Knutsen og Ludvigsens verste» skjønner jeg virkelig ikke. Linjen «Store dyret velter hyller!» står for meg som essensen av det som gjorde Knutsen og Ludvigsen så bra – humor og kreativ bruk av språkelementer (blandet med lydeffekter og solide melodier). «Sov godt» og «Dinosauren og Månen» seiler også opp som favoritter hos meg, sammen med «Eventyret om en melodi». Muligens ikke de mest tradisjonelle valgene, men som minneboken fra 3. klasse viser; jeg har aldri vært tradisjonell.

De siste årene har jeg ofte tatt meg selv i å lure på om Knutsen og Ludvigsen ville slått igjennom i dag – eller om de ville ha blitt sensurert. Fjerning av ord og viser hos Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner setter vanligvis fart i tankegangen. For i dagens overbeskyttende samfunn, hvor lang tid ville en cd hvor man snakker om hvor morsomt det er å løpe på togskinner holde? Og ikke nok med det, Knutsen og Ludvigsen setter seg opp mot politiet, rapper bulldozere og bruker dem som badekar, kjører tog med barnebilett fordi de ikke har råd til voksenbilett og kaprer trikken – på en eneste plate!

Heldigvis ble jeg aldri like umoralsk. Allikevel har jeg lært noe av Knutsen og Ludvigsen. «Jeg gråter når jeg vil». Og i går kveld kom faktisk noen stille tårer. Det hadde jeg ikke ventet. Men igjen; barndomshelten fortjener det.

FacebookTwitterWordPressShare

En nyttårshilsen

13:20 fredag 1. januar 2010

I går fikk jeg en nyttårshilsen fra «grøtnissene» et sted i Norge. Semi-nye kommunikasjonsmidler tro ble den overlevert via MMS. Motivet, et lite barn som gleder seg over grøtkjelen, var fint. Null problemer altså. Bortsett fra ett. Jeg kjenner ikke grøtnissene. Akkurat som om man fra tid til annen får en feiloppringing fikk jeg altså her en feilsending.

Det var ikke noe galt med bildet som sådan. Det var et innblikk i en annen families liv, sågar et de hadde valgt å dele med andre. Allikevel følte jeg meg som en inntrenger, i og med at jeg ikke har noe med denne familien å gjøre. Men dette var heller ikke et stort problem. Jeg hadde nok å gjøre til at bildet, etter at det var slettet fra telefonen, lett kunne gått i glemmeboken.

Problemet med feilsendingen, for min del, var at den var nok et bevis på hvor lett det er å gjøre feil. Hadde motivet på bildet vært et litt annet, f.eks det samme barnet i et badekar, og mottageren en annen enn meg kunne dette slått uheldig ut. Siden telefonnummeret fulgte med er det i vår tids informasjonsalder altfor lett å finne ut hvor familien bor. Det skal selvsagt litt til før historien får en virkelig bitter slutt. Statistisk sett er nok sjansene for det svært små. Allikevel, det er altfor lett å gjøre feil i dagens informasjonssamfunn. Personen som sendte meg meldingen i går kan like gjerne være samme person som har ansvaret for å sende over informasjonen om deg selv til Politiet hvis Datalagringsdirektivet går igjennom. Personen kan også være ansatt i Folkeregistret, en vilkårlig bank eller andre steder som jobber med personopplysninger. Heldigvis er sjansene for det også relativt små.

Jeg tror ikke jeg var den eneste som fikk en feilsendt melding i går. Selv om inntoget av sosiale medier tydeligvis fører til nedgang i telefonbruken rundt jul og nyttår, var nok allikevel mengden av meldinger større enn på en vanlig dag. Og en økt mengde meldinger øker sjansen for feilsending, akkurat som en økt mengde med transaksjoner av personopplysninger vil gjøre det samme. Forhåpentligvis vil det i 2010 bli mer bevissthet om dette. Det er lov å håpe, i alle fall 1. januar.

FacebookTwitterWordPressShare

Jeg burde ha blogget om..

23:48 søndag 6. desember 2009

Jeg burde ha blogget om en hel masse, men jeg var totalt utbrent uken etter Kindergarden, og deretter har jeg vært på en ukes ferie på Gran Canaria (med bryllup som den store guleroten).

Siden noe av det jeg hadde tenkt å skrive om nå er mer eller mindre utdatert kommer her en liten liste over hva jeg burde ha blogget om men sannsynligvis kommer til å droppe:

  • FSCONS, hvor jeg var medhjelper første dag og vanlig besøkende andre dag – og hvor jeg fylte 30 år på toppen av det hele.
  • Kindergarden, som med sine 94 besøkende fra 10 forskjellige nasjoner var det beste partyet jeg noengang har vært med på å arrangere.
  • Bøkene jeg leste før jeg dro til syden: Lucifers Evangelium, Panserhjerte, Pengemannen.

De andre tingene jeg hadde tenkt å skrive om er enten mer tidløse eller ligger friskere i minnet, og dukker forhåpentligvis opp etterhvert. Jeg lager en liste over de også, for å gi meg selv et dytt i riktig retning:

Det var alt for nå. I morgen skal vi i FriBit til Elvebakken VGS for å ha et par timer om fildeling. Det blir spennende, sist jeg snakket foran en videregående klasse gikk jeg selv i klassen.

FacebookTwitterWordPressShare