Archive for May, 2010

Fotball i gode og onde dager

Friday, May 14th, 2010

Fotballsesongen har hengt over oss en stund. og i år har jeg fulgt aktivt med på både Tippeligaen og 1. divisjon. Siden jeg tilbragte mesteparten av tiden min utenfor Norge mellom 2001 og 2009 er dette det første året jeg gjør det på lenge (i fjor var jeg mest opptatt av å finne meg en jobb og få orden på livet mitt ellers).  Det var liksom ikke like spennende å følge laget mitt fra utlandet for noen år siden, den gangen oppdateringer på nett aldri var annet enn tekst, og sjelden var for lag som ikke lå i øverste divisjon. At de i tillegg gjerne tapte viktige kamper gjorde ikke saken bedre.At jeg endte opp uten så mange å diskutere norsk fotball med på fritiden gjorde også det hele mindre spennende.

I år er det anderledes. Nett-tilbudet for oss som bor langt unna hjemmelaget og ikke har råd/tid til å gå på hver eneste kamp forbedret seg kraftig. Jeg var heldig nok til å få en måneds gratis test av TV2 Sumo forrige måned. og var imponert over måten de dekket hver eneste kamp i øverste divisjon med egen kommentator. Faktisk så imponert at jeg vurderer å abonnere på TV2 Sumo fra og med neste lønning. Så lenge man har god nok nettlinje er det helt klart verdt det, jeg så til og med en kamp i Tyskland i påsken.

Laget mitt ja. Det blir delvis feil å si det, for jeg holder egentlig med flere lag. Hjembygden min har ikke noe lag i de øvre divisjonene – men helt siden jeg var liten var ste-farmoren min, som var fra Mjøndalen, ivrig MIF-supporter. I og med at det bare er 10 minutter fra der jeg vokste opp til Mjøndalen holder jeg selvsagt med dem. Allikevel er det ikke MIF som er det viktigste laget. Da jeg gikk på folkehøyskolen var det viktig for de fotballinteresserte å heie på “hjemmelaget”, og dermed endte jeg opp med Strømsgodset. Ikke at jeg har noe større forhold til Drammen som sådan, det var Kongsberg jeg tilbrakte mest tid i av de to byene rundt bygda, og der jeg fikk flest venner. Allikevel endte jeg altså opp med Godset, og er vel dermed allerede ganske unormal i lokalmiljøet – der man helst skal holde med enten Godset eller MIF, og absolutt ikke begge. At jeg i tillegg har røtter i Porsgrunn og Skien gjør at jeg også blir glad om Odd Grenland vinner, og i år følger jeg også litt med på Hønefoss, som nok et Buskerud-lag i toppen (eller bunnen, om du vil). Men rett skal være rett, det er Godset som gjelder, alt annet blir bonus. Om lagene skulle møte hverandre har Godset alltid høyeste prioritet. Deretter følger MIF.

Når man er fotballsupporter og kommer fra Norge er det ikke til å unngå at man har et visst forhold til det å tape. Norge som landslag har ikke akkurat gjort det spesielt bra det siste tiåret . Derfor har jeg faktisk sluttet å heie på landslaget. Det vil si, jeg blir mer fornøyd om de vinner, men jeg bryr meg ikke om de taper eller spiller uavgjort, siden jeg ikke har noen forventninger til dem og ikke noe håp om seier. Det var forfriskende de årene jeg bodde i Danmark, siden de  hadde et lag som faktisk spilte fotball – og som om de ikke vant i alle fall gjorde kamper spennende. Derfor har jeg konvertert og heier på Danmark i landskamper. Dette gjør det kommende VM litt mer spennende. Portugal har også en høy stjerne hos meg. Med min flaks har selvsagt TV2 byttet bort kampene jeg har mest lyst til å se under VM til betaltv jeg ikke har råd til, men heldigvis finnes det alternativer.

Selv om jeg har valgt bort landslaget fordi de spiller dårlig fotball har jeg absolutt ikke valgt bort laget mitt de gangene de har gjort det samme. Jeg har vært med på både nedrykk og opprykk, på stortap, på små seire og store seire, for ikke å snakke om RBK-banking på bortebane. Men jeg er altså ingen medgangssupporter. Allikevel innrømmer jeg at det har vært morsommere å følge Godset i år enn på lenge. Sesongoppladningen med Godset-MIF på Marienlyst var en fin (om enn noe kald) opplevelse, det samme var de kampene jeg rakk å se før Sumo-prøveperioden gikk ut. De to siste kampene har riktignok endt i mindre pene resultater, men det kommer nok til å bedre seg igjen.

Jeg ser frem mot mange fine stunder i tiden fremover, både i Tippeligaen, 1. divisjon, cup’en og under VM. Eller som det så vakkert heter: Samma faen, bare Godset vinner!

Share

2:31

Sunday, May 9th, 2010

Og der var det over, og jeg har offisielt løpt Holmenkollstafetten. Jeg innrømmer glatt at jeg var temmelig nervøs et par timer før start, men da jeg først kom meg ut av huset og møtte han jeg skulle sitte på med ned mot etappen gikk det over i stoisk ro. Litt morsomt egentlig, og faktisk litt irriterende. Jeg tror jeg hadde løpt fortere med det adrenalinet jeg hadde i kroppen rundt kl 14.

Siden jeg aldri har løpt en stafett før var det ganske spennende å se hvordan ting gikk for seg. Jeg skjønte fort at vekslingsfeltet var noe jeg helst ville holde meg unna. Folk stod altfor trangt, nye løpere satt avgårde i en veldig fart, og det var rett og slett farlig å stå der. Jeg så flere personer som løp inn i andre, og en jente som regelrett ble meid overende. Noe valg hadde jeg derimot ikke hvis jeg ikke ville at laget vårt skulle bli disket. Inn i vekslingsfeltet med meg altså.

Å stå øverst i feltet, der jeg hadde avtalt med kollegaen min at jeg skulle være, var derimot umulig. Av en eller annen grunn ville alle stå akkurat der, og det var en del knuffing. At man i tillegg nesten fikk hodet kappet av hver gang man tittet ut av klyngen for å sjekke om kollegaen dukket opp gjorde at jeg til slutt stilte meg nederst i stedet. Et sjakktrekk for til slutt å få øye på ham, men ikke et sjakktrekk for ikke å forvirre ham. Alt i alt gikk det allikevel ganske greit.

Etappen i seg selv gikk greit. Jeg løp forbi et par stykker, og ble tatt igjen av en. I tillegg løp jeg forbi hun som tidligere ble meid ned i vekslingsfeltet og som hadde stoppet helt. Da tiden kom for å sette inn sluttspurten ble jeg derimot forhindret av at folk som ikke engang skulle løpe stod og gikk ute i løypa. Flytte på seg gjorde de heller ikke, slik at jeg måtte konsentrere meg mer på å løpe rundt dem enn på å få økt farten.  At jeg i tillegg ble forbikjørt av et par sykler gjorde ikke saken noe bedre, i alle fall ikke moralsk. Etter endt etappe oppdaget jeg til min forskrekkelse at dette gav mersmak. Jeg var faktisk motivert til å trene bedre resten av året og neste år, slik at jeg kan gjøre det bedre på etappen. Merkelig, og nok en gang noe jeg tviler på at jeg ville ha trodd om meg selv for et år siden.

Til slutt de kalde faktaene: 2:31 ble min tid på 9. etappe. Da jeg startet lå vi på 91. plass, da jeg sluttet lå vi på 87. plass. Jeg ble nr 110 på etappen totalt, av 356 i vår klasse. Vinnerlaget løp den etappen på 2:17, den beste tiden på etappen var på 1:47 (fortsatt i vår klasse). Ikke så halvdårlig altså, selv om det noe optimistiske skjemaet vårt sa jeg burde løpe på 2:01, og Internett har fortalt meg at de fleste løper den etappen på mellom 1:30 og 2:30. Med tanke på hvor lite trent jeg egentlig er har jeg all grunn til å være fornøyd. For lagets del løp vi på 1:11:00 sammenlagt. Det holdt til 30. plass i vår klasse.

Share

2273

Friday, May 7th, 2010

I morgen løper jeg Holmenkollstafetten for første gang. Hadde noen sagt det til meg for et år siden hadde jeg sett på dem med kulerunde øyne og ledd rått. Så feil kan man hypotetisk ta.

I og med at jeg stiller på jobblaget får jeg en fin liten frynsegode med på kjøpet – egen lagskjorte. Siden Birger allerede har lagt ut sin kunne jeg ikke være dårligere, så her kommer den:

30322_10150204055895417_739665416_13585929_20179_n

Med andre ord: hvis du er rundt løypa i morgen, se etter røde t-skjorter med NR på ryggen og 2273 på magen og hei løs. Selv skal jeg løpe etappe 9 (som heldigvis ikke er den lengste og sikkert passer godt til formen jeg er i) – men alle på laget fortjener selvsagt å bli heiet på.

Det er fristende å komme med et Jaime Lannister-sitat for å avslutte innlegget, men jeg dyr meg. I stedet kan jeg opplyse om at det jeg gleder meg mest til av alt i morgen er pizzaspisingen etterpå. Da er det nemlig over, og et helt år til neste gang.

Share