Mitt liv med Knutsen og Ludvigsen

Jeg vet at jeg lovte å skrive ett innlegg om GoOpen, men siden jeg lever i bolker ble det ganske så overskygget av nyheten om Gustav Lorentzens død i går kveld. Når en av barndomsheltene dine dør mister du liksom den positiviteten du hadde.

Blogginnlegg blir det allikevel. Barndomshelten fortjener det.

Mitt liv med Knutsen og Ludvigsen begynte da jeg var veldig liten. Faktisk så liten at jeg ikke har et eneste minne av det, slik at jeg må belage meg på hva jeg har blitt fortalt av generasjonen over meg. Sikkert er det at jeg (i likhet med ganske mange andre barn – vil jeg tro) kunne alle sangene på rams. Sikkert er det også at duoen opptrådte i Hokksund og at min stefar tok meg med dit. Han har fortsatt moro av historien om da de endelig kom på scenen: Lille meg ble satt på skuldrene for å se bedre, men hadde vært oppspilt hele dagen med tanke på den forestående begivenheten, og ble veldig stille. Jeg sovnet.

Mine egne minner fra konserten er ufattelig vage, det samme kan ikke sies om sangtekstene. De har jeg kunnet i alle år. Riktignok har jeg en tendens til å huske sangtekster for alt jeg hører (til venner og bekjentes store forlystelse rundt leirbål og i andre sammenhenger), men her snakker vi altså snart 30 år med den samme informasjon i hodet. Det eneste andre jeg har kunnet like lenge er sannsynligvis det grunnleggende språket, men jeg lærte alle sangene før jeg i det hele tatt kunne snakke rent, og jeg lærte ikke å lese før jeg var 5.

LP-platene jeg eide (Fiskepudding! Lakrisbåter!, Juba Juba, Ludvigsens Hostesaft) har jeg fortsatt i stua – og jeg har ikke engang en platespiller for tiden. Omslagene på de to første bærer preg av den store bruken, og papiret med sangtekster (for ikke å snakke om de fabelaktige historiene som binder alle sangene sammen) faller nesten fra hverandre. I følge mamma kunne jeg plasseres med høretelefoner og være helt tapt for omverdenen i timesvis, det eneste jeg krevde var at noen snudde plata (og at jeg fikk fortsette å høre på). Slå den, Teletubbies!

Et eller annet sted i boden har jeg en minnebok fra 3. klasse. Boka er som de pleier å være, et skjema alle vennene dine (les: alle i klassen, om de nå er venner eller ei) fyller ut, og hvor du selv fyller ut det samme skjemaet først. Det er morsom lesing nå for tiden. Alle liker å lese Gulltopp-bøkene (utenom meg, som leser litt mer avanserte bøker), alle hater matte (utenom meg, som har det som yndligsfag) og alle har Return som yndlingsgruppe. Utenom meg, som fortsatt elsker Knutsen og Ludvigsen. Det var ikke før jeg ble nærmere 13 at duoen til sist ble byttet ut (med Guns n’ Roses). Allikevel fortsatte jeg å spille platene jevnlig – og sluttet vel ikke med det før jeg sluttet å eie en platespiller.

Så hva er den beste plata? Eller den beste sangen for den saks skyld? Selv vil jeg hevde at Fiskepudding! Lakrisbåter leverer plata, og den beste sangen kan nok også finnes her. Hva «Ingenting så spennende som det» gjorde på «Knutsen og Ludvigsens verste» skjønner jeg virkelig ikke. Linjen «Store dyret velter hyller!» står for meg som essensen av det som gjorde Knutsen og Ludvigsen så bra – humor og kreativ bruk av språkelementer (blandet med lydeffekter og solide melodier). «Sov godt» og «Dinosauren og Månen» seiler også opp som favoritter hos meg, sammen med «Eventyret om en melodi». Muligens ikke de mest tradisjonelle valgene, men som minneboken fra 3. klasse viser; jeg har aldri vært tradisjonell.

De siste årene har jeg ofte tatt meg selv i å lure på om Knutsen og Ludvigsen ville slått igjennom i dag – eller om de ville ha blitt sensurert. Fjerning av ord og viser hos Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner setter vanligvis fart i tankegangen. For i dagens overbeskyttende samfunn, hvor lang tid ville en cd hvor man snakker om hvor morsomt det er å løpe på togskinner holde? Og ikke nok med det, Knutsen og Ludvigsen setter seg opp mot politiet, rapper bulldozere og bruker dem som badekar, kjører tog med barnebilett fordi de ikke har råd til voksenbilett og kaprer trikken – på en eneste plate!

Heldigvis ble jeg aldri like umoralsk. Allikevel har jeg lært noe av Knutsen og Ludvigsen. «Jeg gråter når jeg vil». Og i går kveld kom faktisk noen stille tårer. Det hadde jeg ikke ventet. Men igjen; barndomshelten fortjener det.

FacebookTwitterWordPressShare

Skrevet 0:12 fredag 23. april 2010, under Livet, Tanker.

Legg igjen en kommentar