Om lesebrett og magnetkort

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. Det blir liksom aldri tid til å blogge. Allikevel har jeg lekt en stund med tanken på å gjøre om bloggen til en bokblogg, da jeg ser for meg at det vil være lettere å skrive litt om bøkene jeg leser.

Med det i tankene er det morsomt at det som endelig får meg til å skrive et blogginnlegg har med bøker å gjøre. Jeg har nemlig kommet til et punkt hvor Twitter gir for lite spillerom til å sette ord på tankene mine. Frustrasjonen om ikke å kunne forklare seg skikkelig gir tydeligvis energi nok til å komme over bloggpausen.

Så til selve saken. Kanskje ulikt mange andre leser jeg Twitter i store bolker (igjen har det med tid å gjøre, jeg bruker tiden min på andre ting). Det går gjerne en dag eller to mellom hver gang jeg sjekker. I går morges var en sånn stund. Over 200 updates ventet på meg, og jeg skred til verket. Fort oppdaget jeg at det var noe jeg hadde misset. Twitter flommet over med #magnetkort. Jeg skjønte fort at dette hadde noe med Norli å gjøre og leste litt videre. Jeg leste også Martin Bekkelunds innlegg om saken.

Det som kom igjennom overalt var at Norli hadde laget en løsning for lesebrett. Løsningen skulle være at man kjøpte ebøkene på såkalte digitale kort i butikken og festet dem på lesebrettet. Alle jeg så som hadde kommentarer om saken klaget på at formatet var gammelt, utdatert og et feilsteg. De fleste kombinerte dette med at digital nedlastning var eneste veien å gå.

Ut i fra dette antok jeg at Norli hadde laget en versjon hvor digitale kort var eneste måte å få ebøker inn i lesebrettet på. Hele internett sydet jo over med kommentarer om at nedlastingsmuligheter manglet. Jeg kunne være enig i at dette var idiotisk, og gikk innom Norlis sider for å se om jeg kunne lese noe om fenomenet.

På Norlis sider fant jeg fort en artikkel om lesebrettet og ble mektig overrasket. Her stod det jo svart på hvitt at brettet støttet både de digitale kortene og en nettbutikk for kjøp og nedlasting. «Hele Twitter» hadde jo akkurat overbevist meg om det motsatte. Oppdagelsen førte til at jeg skrev følgende på Twitter.

Jeg fikk fort svar fra Eirik Newth. Det var altså flere som hadde oppdaget at brettet støttet nedlasting. Allikevel skulle dette altså bli overskygget så negativt av magnetkort-teknologien at det ble ikke-eksisterende.

Her var jeg uenig, og er det fortsatt. Å forsøke å forklare hvorfor på Twitter ble i lengden for vanskelig, og jeg endte altså opp med å skrive dette innlegget.

Saken, som jeg ser den, er følgende: Norli har laget et lesebrett som inneholder flere metoder å få lest ebøker på. Man kan kjøpe dem i en nettbutikk og laste dem inn på brettet, eller man kan kjøpe digitale kort hvor bøkene kommer opp på skjermen (brettet støtter også lydbøker).

Jeg synes dette virker som en god idé. Grunnen er enkel. Jeg liker tilgjengelighet. Og jeg synes faktisk at å få flere muligheter til å gjøre samme ting øker tilgjengeligheten.

Misforstå meg rett, jeg er like glad i nett som alle de jeg har på Twitter. Jeg har frontet digitale løsninger i enhver situasjon jeg kan. Jeg bruker riktignok ikke et eneste lesebrett, men det er av den enkle grunn at jeg elsker papirbøker så mye at jeg aldri kan tenke meg å bytte ut følelsen av å ha en bok mellom hendene. (Jeg har altså ikke testet denne løsningen, og noe av det jeg bygger meningene mine på kan være feil.)

Allikevel synes jeg ikke at løsningen med digitale kort er så idiotisk, så lenge det er en utfyllende løsning. Jeg har i flere situasjoner vært veileder på arrangementer hvor f.eks. pensjonister, innvandrere og andre uten den samme kompetansen som jeg besitter har kommet for å lære seg å bruke internett. Jeg har måttet gi opp å få nære familiemedlemmer til å bytte fra Internet Explorer til Firefox fordi terskelen blir for høy for dem (deres ord, ikke mine).

Jeg tror at for en god del av disse vil det også være en høy terskel for å kjøpe sitt første lesebrett. Det er her jeg tror de digitale kortene faktisk kan hjelpe. Det bør være lettere å selge inn et brett hvis premisset er «du klikker bare kortet på her og så ser du boka» i steden for «du må kjøpe den denne dingsen her, og så må du lære deg å bruke nettbutikken og så kan du endelig lese boka». Jo færre steg en førstegangsbruker må igjennom fra kjøp til ferdig opplevelse, jo bedre, hvis premisset er å få flere til å kjøpe og bruke lesebrett. Når brukeren så er komfortabel med brettet, synes det er en god investering, synes bøker på skjerm er en fin greie og gjerne vil ha flere ebøker litt faderlig fort; da kan tiden være inne til å lære brukeren hvordan nettbutikken brukes. En myk tilnærming i flere steg altså. Økt tilgjengelighet. Flere innfallsvinkler til å gjøre samme ting, hvor hva som er best bestemmes ut fra den enkelte brukers forutsetninger.

Og man må jo ikke bruke det. Alle som synes kortfunksjonaliteten er avleggs og idiotisk kan jo bare hoppe rett til den digitale nedlastingen med det samme uten å kjøpe seg et eneste digitalt kort. Nok en gang, jeg synes faktisk ikke denne idéen fortjener all den negative omtalen den fikk.

FacebookTwitterWordPressShare

Skrevet 9:47 søndag 20. november 2011, under Bøker, Sosiale medier, Tanker.

1 har kommentert på “Om lesebrett og magnetkort”

Legg igjen en kommentar