Hva jeg vet om Brandon Sanderson

20:05 8. januar 2012

Forfatter nummer to ut på bloggen blir Brandon Sanderson. Første gang jeg hørte om ham var da han ble valgt ut til å ferdigstille Wheel of Time-serien etter at dens egentlige forfatter hadde gått bort. Nysgjerrig som var jeg sjekket jeg kjapt ut hjemmesiden og bloggen hans. Her hadde han lagt ut både smakebiter fra bøkene sine samt hadde et eksperiment hvor han gikk igjennom hele prosessen med å skrive en bok sammen med leserene sine. Les resten av innlegget »

FacebookTwitterWordPressShare

Scholar

9:51 8. desember 2011
Tittel: Scholar
Forfatter: L.E. Modesitt Jr.
Serie: The Imager Portfolio (bok 4).
Språk: Engelsk
Format: Innbundet
Sidetall: 508
Anskaffet: Outland

Første bok ut etter redefineringen av bloggen er Scholar. Det er kanskje en noe merkelig bok å starte med, da den faktisk ikke engang er den første i serien den inngår i. Dette bør allikevel ikke være noe problem for nye lesere. De fleste seriene til Modesitt Jr. er gjerne delt inn i løse underserier (ofte trilogier) om en og samme hovedperson, før man bytter til en helt annen hovedperson og tidsepoke innenfor samme verden. Den eneste serien jeg har lest av ham hvor dette ikke skjer er Recluce-serien, hvor byttene gjerne skjer oftere og enkelte hovedpersoner får en ny bok mye senere i serien.

Les resten av innlegget »

FacebookTwitterWordPressShare

Hva jeg vet om L.E. Modesitt Jr.

9:51 8. desember 2011

Som et ledd i den nye planen om å satse på bokblogging har jeg tenkt å skrive et par ord om hver ny forfatter jeg anmelder. Planen er å skrive et innlegg første gang jeg anmelder en bok av en forfatter jeg ikke har anmeldt før, og hvis jeg leser mange bøker av denne forfatteren er det mulig det kommer et eller to oppdateringsinnlegg. Dette gjør jeg litt for min egen del, men også for at de som følger bloggen skal ha en forståelse for hvor mye jeg har lest av samme forfatter tidligere – da det kan ha innvirkning på anmeldelsen.

Første bok ut på bloggen blir Scholar, skrevet av L.E.Modesitt Jr.

Les resten av innlegget »

FacebookTwitterWordPressShare

Det var en gang en blogg.. Og så endret den karakter..

21:21 7. desember 2011

Da jeg startet denne bloggen hadde jeg mange mål om å lære meg å skrive bedre, og å bruke den til noe fornuftig…
Tiden har vist at jeg ikke er så god til det som jeg hadde håpet. Jeg gjør stadig andre ting enn å blogge, når jeg har noe tid til overs. Det er nok mange grunner til det. For det første tar det tid å skrive innlegg, spesielt når jeg ikke har noe spesielt å skrive om. Da jeg startet bloggen var jeg aktiv i FriBit og hadde mange ting jeg fulgte med på og hadde meninger om. Etter at Stortinget stemte igjennom Datalagringsdirektivet  var det slutt på aktivismen for min del. Motløsheten sank inn og jeg følte at uansett hva man gjorde så hadde det ingen innvirkning. Jeg har sluttet å lese de fleste bloggene jeg hadde på listen min som omhandler fri kultur, internett, personvern og så videre. Ingenting nytter uansett, noe den forestående endringen i åndsverksloven er nok et glitrende eksempel på. Jeg orker rett og slett ikke å være aktiv i en debatt hvor landet blir kjørt i grøfta uansett hva man gjør.

Men heldigvis har jeg fortsatt noe jeg bryr meg om, min eldste hobby, boklesing. Det er ikke uten grunn at det første innlegget på nesten et år var (vagt) relatert til dette. Derfor har jeg nå tenkt å gjøre om bloggen til kun å inneholde bokomtaler og annet bokrelatert stoff. Eller, nesten i alle fall. Det er mulig det kommer noen andre innlegg innimellom, hvis noe virkelig treffer meg. Forhåpentligvis får dette meg til å skrive mer. Bøker blir jeg aldri lei av.. Forhåpentligvis finner jeg en nisje å fylle også. De fleste norske bokbloggerene jeg har funnet skriver nemlig om litt andre sjangere enn det jeg liker best å lese.

PS: Jeg kommer til å la de tidligste innleggene ligge igjen her, selv om de ikke omhandler bøker. Forhåpentligvis vil ikke dette skremme bort nye lesere.

FacebookTwitterWordPressShare

Om lesebrett og magnetkort

9:47 20. november 2011

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. Det blir liksom aldri tid til å blogge. Allikevel har jeg lekt en stund med tanken på å gjøre om bloggen til en bokblogg, da jeg ser for meg at det vil være lettere å skrive litt om bøkene jeg leser.

Med det i tankene er det morsomt at det som endelig får meg til å skrive et blogginnlegg har med bøker å gjøre. Jeg har nemlig kommet til et punkt hvor Twitter gir for lite spillerom til å sette ord på tankene mine. Frustrasjonen om ikke å kunne forklare seg skikkelig gir tydeligvis energi nok til å komme over bloggpausen.

Så til selve saken. Kanskje ulikt mange andre leser jeg Twitter i store bolker (igjen har det med tid å gjøre, jeg bruker tiden min på andre ting). Det går gjerne en dag eller to mellom hver gang jeg sjekker. I går morges var en sånn stund. Over 200 updates ventet på meg, og jeg skred til verket. Fort oppdaget jeg at det var noe jeg hadde misset. Twitter flommet over med #magnetkort. Jeg skjønte fort at dette hadde noe med Norli å gjøre og leste litt videre. Jeg leste også Martin Bekkelunds innlegg om saken.

Les resten av innlegget »

FacebookTwitterWordPressShare

Jeg lever

7:34 29. mars 2011

Bare en kjapp oppdatering, siden det nærmer seg et år siden sist.

Jeg har ikke forsvunnet. Jeg har ikke sluttet å ha lyst til å blogge. Jeg har ikke mindre på hjertet.

Jeg har bare mindre tid, liten tid, eller egentlig omtrent ikke noe tid i det hele tatt til å gjøre alt det jeg vil gjøre. Og da må man velge. Jeg velger tydeligvis aldri blogging.

FacebookTwitterWordPressShare

Fotball i gode og onde dager

18:50 14. mai 2010

Fotballsesongen har hengt over oss en stund. og i år har jeg fulgt aktivt med på både Tippeligaen og 1. divisjon. Siden jeg tilbragte mesteparten av tiden min utenfor Norge mellom 2001 og 2009 er dette det første året jeg gjør det på lenge (i fjor var jeg mest opptatt av å finne meg en jobb og få orden på livet mitt ellers).  Det var liksom ikke like spennende å følge laget mitt fra utlandet for noen år siden, den gangen oppdateringer på nett aldri var annet enn tekst, og sjelden var for lag som ikke lå i øverste divisjon. At de i tillegg gjerne tapte viktige kamper gjorde ikke saken bedre.At jeg endte opp uten så mange å diskutere norsk fotball med på fritiden gjorde også det hele mindre spennende.

I år er det anderledes. Nett-tilbudet for oss som bor langt unna hjemmelaget og ikke har råd/tid til å gå på hver eneste kamp forbedret seg kraftig. Jeg var heldig nok til å få en måneds gratis test av TV2 Sumo forrige måned. og var imponert over måten de dekket hver eneste kamp i øverste divisjon med egen kommentator. Faktisk så imponert at jeg vurderer å abonnere på TV2 Sumo fra og med neste lønning. Så lenge man har god nok nettlinje er det helt klart verdt det, jeg så til og med en kamp i Tyskland i påsken.

Laget mitt ja. Det blir delvis feil å si det, for jeg holder egentlig med flere lag. Hjembygden min har ikke noe lag i de øvre divisjonene – men helt siden jeg var liten var ste-farmoren min, som var fra Mjøndalen, ivrig MIF-supporter. I og med at det bare er 10 minutter fra der jeg vokste opp til Mjøndalen holder jeg selvsagt med dem. Allikevel er det ikke MIF som er det viktigste laget. Da jeg gikk på folkehøyskolen var det viktig for de fotballinteresserte å heie på «hjemmelaget», og dermed endte jeg opp med Strømsgodset. Ikke at jeg har noe større forhold til Drammen som sådan, det var Kongsberg jeg tilbrakte mest tid i av de to byene rundt bygda, og der jeg fikk flest venner. Allikevel endte jeg altså opp med Godset, og er vel dermed allerede ganske unormal i lokalmiljøet – der man helst skal holde med enten Godset eller MIF, og absolutt ikke begge. At jeg i tillegg har røtter i Porsgrunn og Skien gjør at jeg også blir glad om Odd Grenland vinner, og i år følger jeg også litt med på Hønefoss, som nok et Buskerud-lag i toppen (eller bunnen, om du vil). Men rett skal være rett, det er Godset som gjelder, alt annet blir bonus. Om lagene skulle møte hverandre har Godset alltid høyeste prioritet. Deretter følger MIF.

Når man er fotballsupporter og kommer fra Norge er det ikke til å unngå at man har et visst forhold til det å tape. Norge som landslag har ikke akkurat gjort det spesielt bra det siste tiåret . Derfor har jeg faktisk sluttet å heie på landslaget. Det vil si, jeg blir mer fornøyd om de vinner, men jeg bryr meg ikke om de taper eller spiller uavgjort, siden jeg ikke har noen forventninger til dem og ikke noe håp om seier. Det var forfriskende de årene jeg bodde i Danmark, siden de  hadde et lag som faktisk spilte fotball – og som om de ikke vant i alle fall gjorde kamper spennende. Derfor har jeg konvertert og heier på Danmark i landskamper. Dette gjør det kommende VM litt mer spennende. Portugal har også en høy stjerne hos meg. Med min flaks har selvsagt TV2 byttet bort kampene jeg har mest lyst til å se under VM til betaltv jeg ikke har råd til, men heldigvis finnes det alternativer.

Selv om jeg har valgt bort landslaget fordi de spiller dårlig fotball har jeg absolutt ikke valgt bort laget mitt de gangene de har gjort det samme. Jeg har vært med på både nedrykk og opprykk, på stortap, på små seire og store seire, for ikke å snakke om RBK-banking på bortebane. Men jeg er altså ingen medgangssupporter. Allikevel innrømmer jeg at det har vært morsommere å følge Godset i år enn på lenge. Sesongoppladningen med Godset-MIF på Marienlyst var en fin (om enn noe kald) opplevelse, det samme var de kampene jeg rakk å se før Sumo-prøveperioden gikk ut. De to siste kampene har riktignok endt i mindre pene resultater, men det kommer nok til å bedre seg igjen.

Jeg ser frem mot mange fine stunder i tiden fremover, både i Tippeligaen, 1. divisjon, cup’en og under VM. Eller som det så vakkert heter: Samma faen, bare Godset vinner!

FacebookTwitterWordPressShare

2:31

2:30 9. mai 2010

Og der var det over, og jeg har offisielt løpt Holmenkollstafetten. Jeg innrømmer glatt at jeg var temmelig nervøs et par timer før start, men da jeg først kom meg ut av huset og møtte han jeg skulle sitte på med ned mot etappen gikk det over i stoisk ro. Litt morsomt egentlig, og faktisk litt irriterende. Jeg tror jeg hadde løpt fortere med det adrenalinet jeg hadde i kroppen rundt kl 14.

Siden jeg aldri har løpt en stafett før var det ganske spennende å se hvordan ting gikk for seg. Jeg skjønte fort at vekslingsfeltet var noe jeg helst ville holde meg unna. Folk stod altfor trangt, nye løpere satt avgårde i en veldig fart, og det var rett og slett farlig å stå der. Jeg så flere personer som løp inn i andre, og en jente som regelrett ble meid overende. Noe valg hadde jeg derimot ikke hvis jeg ikke ville at laget vårt skulle bli disket. Inn i vekslingsfeltet med meg altså.

Å stå øverst i feltet, der jeg hadde avtalt med kollegaen min at jeg skulle være, var derimot umulig. Av en eller annen grunn ville alle stå akkurat der, og det var en del knuffing. At man i tillegg nesten fikk hodet kappet av hver gang man tittet ut av klyngen for å sjekke om kollegaen dukket opp gjorde at jeg til slutt stilte meg nederst i stedet. Et sjakktrekk for til slutt å få øye på ham, men ikke et sjakktrekk for ikke å forvirre ham. Alt i alt gikk det allikevel ganske greit.

Etappen i seg selv gikk greit. Jeg løp forbi et par stykker, og ble tatt igjen av en. I tillegg løp jeg forbi hun som tidligere ble meid ned i vekslingsfeltet og som hadde stoppet helt. Da tiden kom for å sette inn sluttspurten ble jeg derimot forhindret av at folk som ikke engang skulle løpe stod og gikk ute i løypa. Flytte på seg gjorde de heller ikke, slik at jeg måtte konsentrere meg mer på å løpe rundt dem enn på å få økt farten.  At jeg i tillegg ble forbikjørt av et par sykler gjorde ikke saken noe bedre, i alle fall ikke moralsk. Etter endt etappe oppdaget jeg til min forskrekkelse at dette gav mersmak. Jeg var faktisk motivert til å trene bedre resten av året og neste år, slik at jeg kan gjøre det bedre på etappen. Merkelig, og nok en gang noe jeg tviler på at jeg ville ha trodd om meg selv for et år siden.

Til slutt de kalde faktaene: 2:31 ble min tid på 9. etappe. Da jeg startet lå vi på 91. plass, da jeg sluttet lå vi på 87. plass. Jeg ble nr 110 på etappen totalt, av 356 i vår klasse. Vinnerlaget løp den etappen på 2:17, den beste tiden på etappen var på 1:47 (fortsatt i vår klasse). Ikke så halvdårlig altså, selv om det noe optimistiske skjemaet vårt sa jeg burde løpe på 2:01, og Internett har fortalt meg at de fleste løper den etappen på mellom 1:30 og 2:30. Med tanke på hvor lite trent jeg egentlig er har jeg all grunn til å være fornøyd. For lagets del løp vi på 1:11:00 sammenlagt. Det holdt til 30. plass i vår klasse.

FacebookTwitterWordPressShare

2273

20:33 7. mai 2010

I morgen løper jeg Holmenkollstafetten for første gang. Hadde noen sagt det til meg for et år siden hadde jeg sett på dem med kulerunde øyne og ledd rått. Så feil kan man hypotetisk ta.

I og med at jeg stiller på jobblaget får jeg en fin liten frynsegode med på kjøpet – egen lagskjorte. Siden Birger allerede har lagt ut sin kunne jeg ikke være dårligere, så her kommer den:

30322_10150204055895417_739665416_13585929_20179_n

Med andre ord: hvis du er rundt løypa i morgen, se etter røde t-skjorter med NR på ryggen og 2273 på magen og hei løs. Selv skal jeg løpe etappe 9 (som heldigvis ikke er den lengste og sikkert passer godt til formen jeg er i) – men alle på laget fortjener selvsagt å bli heiet på.

Det er fristende å komme med et Jaime Lannister-sitat for å avslutte innlegget, men jeg dyr meg. I stedet kan jeg opplyse om at det jeg gleder meg mest til av alt i morgen er pizzaspisingen etterpå. Da er det nemlig over, og et helt år til neste gang.

FacebookTwitterWordPressShare

Mitt liv med Knutsen og Ludvigsen

0:12 23. april 2010

Jeg vet at jeg lovte å skrive ett innlegg om GoOpen, men siden jeg lever i bolker ble det ganske så overskygget av nyheten om Gustav Lorentzens død i går kveld. Når en av barndomsheltene dine dør mister du liksom den positiviteten du hadde.

Blogginnlegg blir det allikevel. Barndomshelten fortjener det.

Mitt liv med Knutsen og Ludvigsen begynte da jeg var veldig liten. Faktisk så liten at jeg ikke har et eneste minne av det, slik at jeg må belage meg på hva jeg har blitt fortalt av generasjonen over meg. Sikkert er det at jeg (i likhet med ganske mange andre barn – vil jeg tro) kunne alle sangene på rams. Sikkert er det også at duoen opptrådte i Hokksund og at min stefar tok meg med dit. Han har fortsatt moro av historien om da de endelig kom på scenen: Lille meg ble satt på skuldrene for å se bedre, men hadde vært oppspilt hele dagen med tanke på den forestående begivenheten, og ble veldig stille. Jeg sovnet.

Mine egne minner fra konserten er ufattelig vage, det samme kan ikke sies om sangtekstene. De har jeg kunnet i alle år. Riktignok har jeg en tendens til å huske sangtekster for alt jeg hører (til venner og bekjentes store forlystelse rundt leirbål og i andre sammenhenger), men her snakker vi altså snart 30 år med den samme informasjon i hodet. Det eneste andre jeg har kunnet like lenge er sannsynligvis det grunnleggende språket, men jeg lærte alle sangene før jeg i det hele tatt kunne snakke rent, og jeg lærte ikke å lese før jeg var 5.

LP-platene jeg eide (Fiskepudding! Lakrisbåter!, Juba Juba, Ludvigsens Hostesaft) har jeg fortsatt i stua – og jeg har ikke engang en platespiller for tiden. Omslagene på de to første bærer preg av den store bruken, og papiret med sangtekster (for ikke å snakke om de fabelaktige historiene som binder alle sangene sammen) faller nesten fra hverandre. I følge mamma kunne jeg plasseres med høretelefoner og være helt tapt for omverdenen i timesvis, det eneste jeg krevde var at noen snudde plata (og at jeg fikk fortsette å høre på). Slå den, Teletubbies!

Et eller annet sted i boden har jeg en minnebok fra 3. klasse. Boka er som de pleier å være, et skjema alle vennene dine (les: alle i klassen, om de nå er venner eller ei) fyller ut, og hvor du selv fyller ut det samme skjemaet først. Det er morsom lesing nå for tiden. Alle liker å lese Gulltopp-bøkene (utenom meg, som leser litt mer avanserte bøker), alle hater matte (utenom meg, som har det som yndligsfag) og alle har Return som yndlingsgruppe. Utenom meg, som fortsatt elsker Knutsen og Ludvigsen. Det var ikke før jeg ble nærmere 13 at duoen til sist ble byttet ut (med Guns n’ Roses). Allikevel fortsatte jeg å spille platene jevnlig – og sluttet vel ikke med det før jeg sluttet å eie en platespiller.

Så hva er den beste plata? Eller den beste sangen for den saks skyld? Selv vil jeg hevde at Fiskepudding! Lakrisbåter leverer plata, og den beste sangen kan nok også finnes her. Hva «Ingenting så spennende som det» gjorde på «Knutsen og Ludvigsens verste» skjønner jeg virkelig ikke. Linjen «Store dyret velter hyller!» står for meg som essensen av det som gjorde Knutsen og Ludvigsen så bra – humor og kreativ bruk av språkelementer (blandet med lydeffekter og solide melodier). «Sov godt» og «Dinosauren og Månen» seiler også opp som favoritter hos meg, sammen med «Eventyret om en melodi». Muligens ikke de mest tradisjonelle valgene, men som minneboken fra 3. klasse viser; jeg har aldri vært tradisjonell.

De siste årene har jeg ofte tatt meg selv i å lure på om Knutsen og Ludvigsen ville slått igjennom i dag – eller om de ville ha blitt sensurert. Fjerning av ord og viser hos Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner setter vanligvis fart i tankegangen. For i dagens overbeskyttende samfunn, hvor lang tid ville en cd hvor man snakker om hvor morsomt det er å løpe på togskinner holde? Og ikke nok med det, Knutsen og Ludvigsen setter seg opp mot politiet, rapper bulldozere og bruker dem som badekar, kjører tog med barnebilett fordi de ikke har råd til voksenbilett og kaprer trikken – på en eneste plate!

Heldigvis ble jeg aldri like umoralsk. Allikevel har jeg lært noe av Knutsen og Ludvigsen. «Jeg gråter når jeg vil». Og i går kveld kom faktisk noen stille tårer. Det hadde jeg ikke ventet. Men igjen; barndomshelten fortjener det.

FacebookTwitterWordPressShare